i havdisen skimtes såvidt solens slørstråler.

svakt akkompagnerer de min dansende
seilbåt mot gul horisont.

vindkrefter lefler spøkefullt med landkrabben på førstereistur.

etter solnedgang kapsler havdisen meg inne og hindrer kontakt med
stjernehimmelen og ethvert annet lys.

alt som fornemmes er havets uendelighet
i dønningenes uavbrutte gjentagende bevegelser.

vi er alene ...

(Dikt av Blaamann)