Himmelen har stillet sin harpe på skrå mot jorden
og rører de tusen strenger med døvende vellyd,
løfter de store klemt over skog og sletter
med lekende hender.

Over de nakne marker går jeg og trår på jorden
og kjenner hvor regnet driver om kneet, mulden
puster mot foten
mens himmelen legger de tynne striper av jern
tonende over mitt hjerte.

Regn var det første. Øglene bet mot regn.
Langsmed de støvgrå sumper gynget de fuktige trær.
Papegøyene kaklet. Himmelens flyvefisker
rodde seg skrikende frem
gjennem regn.

Gro, sovende land med den brune, blødende jord, gro!
Mett dig med havets såkorn, løft dig og brist
av regn.

Himmelens harpe
rører de tusen strenger, fyller det lyttende øre
med levende låt.
Over det store, syngende billedteppe
veves av milde hender, snakkende drømmer.

Regn var det første sansene skjønte på jorden
susende regn!

(Rolf Jacobsen)