September-dager så klare som fugleøyne, myrer
hvor tranebæra dugger matt om kvelden
når stjernene slår sine sølvspik i stillheten.
Alt er fred og fredløshet;
det ligger en marsjordre forseglet
under treets krøklete røtter
djupt i bergrevner og raumold.
Og løfter du blikket
fra stien gjennom blåbærlyng over høgda,
da renner øyenhulene dine fulle
av blå-blått ved himmelrendene: En vill lengsel
stryker stille gjennom din indre ødemark
lik skyggen av langsomme vingeslag.

(Hans Børli)