Jeg var som vanlig på min ukentlige ”hegrejakt” her om dagen, da jeg oppdaget denne vakre unge hegra nede blant fjøresteinene. Jeg ble plutselig veldig fokusert på hva jeg skulle gjøre og hvilke trekk jeg skulle foreta meg for å komme nærmere hegra.
Jeg brukte blikket mitt og ”tegnet” en usynlig rute jeg skulle åle meg frem på. Dette er en teknikk jeg bruker ofte, for å finne den enkleste veien nærmere hegra. Jeg la meg ned og startet å åle meg frem. Men så kom jeg frem til det kritiske punktet der det var umulig å åle seg videre uten og måtte reise seg noen sekunder. Dette er ofte den mest kritiske delen av en ”hegreåling”, som jeg kaller teknikken min. Her er det fort gjort å bli sett av hegra, slik at den flyr sin vei.
Men da jeg reiste meg uhyre forsiktig opp over steinene, så jeg plutselig at den vakre unghegra hadde falt i dyp søvn! Jeg pustet lettet ut, tok noen steg frem og stanset. Jeg var nå fornøyd med avstanden til hegra, som var ca 40 meter. Jeg ville heller ikke vekke den.
Slik satt jeg lenge og knipset, og hegra stod der like sovende som før. Av og til hendte det at den skiftet fot å stå på, slik at den andre fikk hvile seg. Artig soveteknikk!
Etter ca 15 minutter trakk jeg meg rolig tilbake for ikke å vekke unghegra. Jeg snudde meg da jeg var ca 100 meter unna, og jo da den sov fortsatt!